Tyrkias medlemskap i EU har historisk rekkevidde

"EU-toppmøtets vedtak i Brussel om å åpne døren for Tyrkias medlemskap i Den europeiske union er en beslutning med stor - ja, historisk - rekkevidde.

Hele artikkelen:

Det gjelder for "de 25" landene i EU og for 70 millioner tyrkiske borgere. Avgjørelsen har vært omstridt, og det gjenstår å se både hvor langt Tyrkia kan og vil tilpasse seg EUs normer og hvor imøtekommende EU vil være under forhandlinger som kan vare i 10-15 år. Noe har allerede endret seg gjennom det signalet som vedtaket i Brussel sender ut. Her skiller to forhold seg ut.For det første har EU med dette vedtaket tatt en endelig avskjed med forestillingen om unionen som et begrenset, kristent prosjekt for kjerneområdene på det europeiske kontinent. EU pålegger seg selv å være noe mer. Den politiske dynamikken som oppstod på 1990-tallet, i kjølvannet av Tysklands samling, har utvidet dette fellesskapet fra 12 til 25 stater, og legger nå til flere stater på Balkan - og beveger seg inn i den islamske verden utenfor Europas geografiske grenser.

Samtidig har EU påtatt seg flere oppgaver. Vi må vente at utvidelsene, sammen med spenninger i forholdet til USA, gjør utenriks- og sikkerhetspolitikk til en stadig viktigere del av EUs virksomhet. Vår norske debatt om medvirkning i EUs nye stridsenheter er bare en gjenspeiling av denne aktuelle virkeligheten. Vi må ikke overse tempoet i det som skjer.For det annet har Tyrkia gjennom sin søknad understreket landets stilling som en europeisk stat, noe også historien bekrefter. Her adskiller Tyrkia seg tydelig fra muslimske stater i Nord-Afrika og Midtøsten.

Men enda viktigere, og trolig det avgjørende argument i Brussel, er det at Tyrkia ved å gå inn i forhandlinger forplikter seg til å vise Europa at et islamsk samfunn ikke bare kan forenes med en sekulær stat - en stat som ikke styres av religionen - men også med de lover og regler som gjelder i et moderne, liberalt demokrati.Det er denne siste modellen EU står for. Her krever EU at nye medlemmer tilpasser seg. Det blir ikke lett for Tyrkia, men heller ikke for EU. Tyrkisk historie siden siste verdenskrig har ikke fulgt normene for et slikt moderne, liberalt demokrati, som det tyrkiske lederskap nå vil gjøre til en del av landets lovverk. Denne intensjonen, som nok er oppriktig, må forenes med kravene om et ekte demokrati. Og da blir nøkkelspørsmålet om også de tyrkiske velgerne, og ikke bare landets ledere, stiller seg bak normene for et moderne, liberalt demokrati.Bak EUs vedtak ligger en erkjennelse av at det ville være politisk uklokt å avvise en islamsk nasjon som sier ja til å godta disse liberale normene, når nettopp en slik godtagelse er det vestlige land nå krever av den muslimske verden - etter år med omfattende terror fra islamske fanatikere. Her kan Tyrkia vise seg å bli et viktig politisk laboratorium, også lenge før et mulig medlemskap trer i kraft. For det er selve prosessen som er viktig; den er en vei som blir til mens EU og Tyrkia går og som kan fortelle verden at muslimske og kristne samfunn kan arbeide tett sammen."

Ref.:
Originalartikkelen i Aftenposten finner du her.