Islamist-klassiker på norsk

"Egypteren Sayyid Qutbs viktigste verk er blitt en "bibel" for
ytterliggående muslimer med Osama bin Laden i spissen."

"Originaltittelen er "Ma'alim fi-l Tariq" (en mer opplysende oversettelse
ville være "Veivisere"). Den er et flammende oppgjør med vanstyre og
korrupsjon, mot vestlig dekadanse og umoral, og mot muslimer som ikke
lever i overensstemmelse med sin religion. Det som skal til, er ifølge
Qutb moralsk opprustning og religiøs fornyelse, under ledelse av en
"fortropp" som i sin tur trenger "milepæler" (eller "veivisere") for å bli
ledet i riktig retning."

href="http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article946233.ece">Artikkel
i Aftenposten.

"Har ingen til å ta imot tsunamivarsler"

(www.Aftenposten.no:) "Det tok 12 minutter fra jordskjelvet utenfor
vestkysten av Sumatra kom, til det ble registrert på jordskjelvstasjonen
ved Universitetet i Bergen. Men i Bergen har man ingen prosedyre for å
varsle at en tsunami kan være på vei inn mot landene rundt Det indiske
hav, selv om en seismolog ved hjelp av regnemodeller kunne ha anslått både
tiden monsterbølgen ville bruke på å nå land, hvor den ville treffe og med
hvilken styrke.

- Det vi mangler er varslingsprosedyrer for tsunamier på alle verdenshav,
for jordskjelvene som kan forårsake tsunamier registreres hele tiden. Vi
trenger handlekraftige mottakerapparater som kan håndtere krisen når en
monsterbølge er varslet, sier professor i seismologi, Kuvvet Atakan ved
Institutt for geovitenskap, Universitetet i Bergen.

Stillehavet dekket.
Og slike handlekraftige mottakerapparater har så langt bare landene på
hver sin side av Stillehavet, unntatt fattige land i Latin-Amerika. Selv
land i de mest jordskjelvbelastede områder på vår klode mangler de
nødvendige systemer for å sende ut varsel og få folk i sikkerhet, ifølge
Atakan."

Les hele artikkelen href="http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/flodbolgen/article942081.ece">her.

Trend/Generasjon+: "Folk over 50 rømmer huset"

"De unge og single er ikke alene om å være urbane. Nå vil foreldrene også
gå ut i tøfler og kjøpe croissanter til frokost.

NIBR har gjennomført en undersøkelse om fremtidens boligønsker blant 1000
Asker- innbyggere mellom 54 år og 74 år. Svarene er klare: Mange vil
flytte, bare en av fire vil bli boende. Seniorene vil bo i blokk i
kommunesentrum, og vil ha bofellesskap med fellestilbud. Gode offentlige
kommunikasjoner er høyt prioritert."

"Syv av ti vil flytte i løpet av de første fem årene. Av dem som vil
flytte, er det så mange som 86 prosent som sier at de ønsker å bo i blokk.
Det er en total speilvending av dagens situasjon, hvor 87 prosent bor i
enebolig eller rekkehus."

"- Den tilgjengeligheten de er på jakt etter gjelder ikke bare selve
leiligheten, men adgangen til samfunnet rundt seg. De ønsker kaféer, bank,
trygdekontor, lege og tannlege og nærhet til offentlige kommunikasjoner.
På toppen av det ønsker de seg spesialbutikker, parker og møteplasser,
sier Brevik."

"- Dette er en kjøpergruppe som ikke vil la seg melke av utbyggerne. De
vil ha mindre plass enn de har fra før, og de vil ha penger til overs når
eneboligen er solgt"

Hele artikkelen:
http://www.aftenposten.no/eiendom/article942092.ece

I skyggen av flomkatastrofen

"Nøden i andre deler av verden får i disse dager ikke den samme oppmerksomhet som naturkatastrofen i Sørøst-Asia.

Ni dager er gått siden flodbølgen rammet kystområder ved Det indiske hav. Nær 150.000 mennesker er rapportert omkommet, og mange tusen er savnet. De dramatiske beskrivelsene går verden over, og hjelpeoperasjonen for flodbølgeofrene i Asia ser ut til å bli etterkrigstidens største nødhjelpsaksjon.

Samtidig pågår det kontinuerlig krig, nød, sult og tørke verden over, og nøden i andre deler av verden får i disse dager ikke den samme oppmerksomhet som naturkatastrofen i Sørøst-Asia.

FNs tall viser at andelen underernærte i de fattige landene er 17 prosent. Selv om andelen av verdens fattige gikk ned fra 30 til 23 prosent fra 1990 til 2000, har antall fattige økt i 54 land i samme periode. Kinas enorme økonomiske oppsving, som brakte 150 millioner kinesere ut av ekstrem fattigdom på 90-tallet, bidrar til nedgangen av antall fattige i verden. I Afrika sør for Sahara og Latin-Amerika har det vært liten eller ingen fremgang, i Vest-Asia har fattigdommen økt, ifølge FN.

Fra Somalia og Uganda til Tsjetsjenia og Kongo presser imidlertid problemene seg på.

Sudan:
"Verdens verste humanitære krise". FN har kalt situasjonen i provinsen Darfur i Sudan for verdens verste humanitære krise. Opprøret i Darfur begynte i februar 2003 da ulike grupper angrep regjeringsmål. Dette utløste angrep på sivilbefolkningen fra regjeringsstyrker og Janjaweed-militsen. Trolig er så mange som 2 millioner mennesker drevet på flukt, de fleste er sorte afrikanere som er angrepet av den pro-sudanske arabiske Janjaweed-militsen. Rundt 70.000 mennesker er drept.

Sør-Sudan har ført en opprørskrig mot regimet i Khartoum som varte, med et avbrudd på ti år, fra 1955 og til i fjor. Det er ennå ikke sikkert at den er slutt. Denne opprørskrigen har kostet nærmere 2,5 millioner mennesker livet og er av flere hjelpeorganisasjoner beskrevet som et folkemord. Den samme krigen har lagt Sør-Sudans byer og landsbyer i grus. Det har vært en kamp om ressurser, i tillegg til at krigen har hatt en religiøs dimensjon.

Somalia:
Smerte, sult og frykt. Innbyggerne i Somalia har de siste 20 årene opplevd borgerkrig, kaos, sult og fattigdom. Innbyggerne lever i en krigskultur og vil kunne forvente å leve i 47 år. Fra 1991 har det sør i landet ikke vært en stat, ikke politi, hær, domstol, sykehus og skoler. Bærebjelken i landet er klanen, men borgerkrigen har ødelagt klaner og splittet familier. Omtrent to millioner mennesker skal være på flukt, og de fleste flykter fra sør i landet.

Visegeneralsekretær Jan Egeland, som leder FNs kontor for nødhjelpskoordinering OCHA, opplyser på organisasjonens nettside at av en befolkning på rundt syv millioner er mer enn 350.000 flyktninger mens 370.000-400.000 er internt fordrevne. Egeland kaller krisen i Somalia en av verdens verste, glemte katastrofer, med kriger, langvarig tørke og sult.

Den demokratiske republikken Kongo:
Gammel konflikt. Drap og forfølgelse har pågått øst i Kongo siden 1959. Rwanda har flere ganger invadert Øst-Kongo, på jakt etter rwandiske hutu-soldater, som deltok i folkemordet på rwandiske tutsier i 1994. Invasjonen i 1998 startet en fem år lang krig, som involverte seks land i regionen og etterlot den demokratiske republikken Kongo, Afrikas tredje største nasjon, i ruiner. Borgerkrigen krevde, ifølge enkelte overslag, flere millioner menneskeliv, og dens ettervirkninger går videre.

FNs generalsekretær Kofi Annan sier seg «dypt bekymret» over situasjonen i Kongo, som er behandlet i Sikkerhetsrådet. Kofi Annan foreslår å doble tallet på FN-soldater i Kongo til over 20.000, for å kunne gripe inn raskt i området.

HIV/AIDS
HIV/AIDS er ikke bare en helsekatastrofe, men en stor utviklingskatastrofe. 42 millioner mennesker er HIV-positive i verden, og mer enn 95 prosent av dem lever i Afrika sør for Sahara. 10 ganger så mange dør av AIDS som av krig og konflikt. Alle rammes; mødre, fedre, lærere og helsearbeidere, offentlige tjenestemenn og - kvinner og arbeidere. De etterlater seg store sosiale hull i samfunnsstrukturen, hull som ikke lar seg fylle.

HIV/AIDS slår nå så hardt til i store deler av Afrika at den er blitt en trussel mot fred og stabilitet på kontinentet. Saken har vært diskutert i FNs sikkerhetsråd, og generalsekretær Kofi Annan har uttrykt sin sterke bekymring for situasjonen.

ELISABETH RODUM
Kilder: Gallup, UNDP, UNICEF

VISSTE DU AT . . . . .
* 29.158 barn dør hver dag før de fyller fem år
* 3.900 barn dør hver dag som følge av mangel på rent vann og sanitærinstallasjoner
* 1.4 millioner barn dør hver år
Kilde: UNICEF"

Originalartikkelen i Aftenposten (04. jan. 2005) finner du her.

FN: - Afrikas nød tilsvarer tre tsunamier i året

"Hver dag dør det om lag 1.000 mennesker i den østlige delen av Kongo. Og i løpet av tre til fire måneder vil like mange ha mistet livet i denne regionen som i flodbølgekatastrofen 2. juledag."

Gunnar Stålsett: Tsunami-katastrofen i et større perspektiv (Aftenposten)

"Biskop Gunnar Stålsett advarer mot å la dommedagsperspektivene overvelde oss. Fortsatt skal vi glede oss over livet, over ferie og lek, kjærlighet og vennskap, arbeid og fritid. Heltemodig innsats for å redde liv, giverglede og forbønn har gitt katastrofen et medmenneskelig ansikt."


"Bare de eldste av oss, vi som har opplevd krigsårene, har minner om en nyttårsfeiring i en så sorgtung situasjon for land og folk. Flomkatastrofen i Sørøst-Asia har et omfang som ingen nasjon har vært forberedt på å møte. Det er naturen selv som har spredt død og ødeleggelse. Vi har sett bilder som mennesker bare kan frembringe ved en atomkrig.

Ettertankens tid vil komme. Jordens akse er forrykket. Vi har sett skrekkscenene som har forandret vårt verdensbilde. Hva har vi lært om vår manglende beredskap for å mestre katastrofer av ukjent dimensjon? Hva har vi lært om våre livsbetingelser på en sårbar klode?

Men vi må ikke la dommedagsperspektivene overvelde oss. Fortsatt skal vi glede oss over livet, over ferie og lek, kjærlighet og vennskap, arbeid og fritid. Vi skal vandre på sandstrender og være venn med bølgene. Fortsatt skal vi ha jorden, havet og luften som vårt fortrolige livsrom.

På det indre plan settes vår medmenneskelighet på prøve. Er vi i stand til å sørge med de som gråter og glede oss med de glade? Er vi i stand til å lytte til andres smerte og kjenne den som vår egen? Har vi fått med oss noe annerledes om livet, døden og evigheten? Har vi lært noe mer om tilgivelse og takk?

Mennesker som er rammet har ikke bruk for sympati, men empati. Det kristne budskap om at det er en som bærer våre byrder, som lider i vårt sted, er uttrykk for den dype innlevelse. Den gjenkjennes av mennesker som selv har opplevd å bli møtt i dypet i sin legemlige, psykiske eller åndelige nød.

Det er i skrivende stund bekreftet mer enn 125 000 omkomne. Tallene er så store at det ikke gir mening. Vi må tenke på at hver enkelt som er revet bort var kjær for noen. I historiebøkene vil naturkatastrofens bilde kanskje være en asiatisk mor som bærer sitt døde barn i armene som om det ennå var levende. I våre norske minnebøker vil det være et ansikt som er kjært nettopp for oss. Men historien er den samme.

De fleste langs Asias og Afrikas kyster som er rammet, har ikke bare mistet mange av sine kjære. Selve livsgrunnlaget er borte, fiskebåten, åkeren, den lille kafeen på stranda. Det fattigslige huset er borte, klærne, redskapene, alt til livets opphold er knust og borte. Livet må begynne på bar bakke i noen av de fattigste områder av verden. Fattigdommen forsterker tragedien på en måte som vi ikke kjenner hos oss. Det kaller på nye grep i verdenssamfunnet for å utjevne forskjellen mellom de fattige og rike. Vår solidaritet, rettferdighetssans og vilje til å forandre verden settes på prøve.

Det er noe med katastrofens omfang som kan få oss til å glemme den enkelte. Det kan oppleves smertefullt hvis min sorg alminneliggjøres og blir et anonymt felleseie. Hver den som er direkte rammet må få kjenne sin sorg som sin. Vi må øve oss på å se hverandres ansikt med de personlige trekk av sår og smil. Vi må holde fast på at hver livsfortelling er enestående og verdifull. En kjæreste er blitt borte. Et ektepar som omsider skulle ut på den store drømmereisen kom ikke tilbake. Barn som lekte viltert i strandkanten ble tatt av havet. Det er like mange fortellinger som det er overlevende, og det er de tause fortellinger fra de som ble borte.

Det er ikke uten grunn at spørsmål om tro og mening reises: Bildet av en allmektig Gud, ble det også skyllet ut i dypet? Hvor ser vi Guds barmhjertighet på TV-skjermens grusomme bilder? Når kirken bekjenner troen på en allmektig Gud, knytter vi Guds allmakt til det å skape, ikke til det å ødelegge. Selv Guds barmhjertighet er ikke allmektig. Den må bæres frem på menneskenes ofte skrøpelige krykker. Vi gjenkjenner den store barmhjertighet i heltemodig innsats for å redde liv, i giverglede og i forbønn. Det har gitt katastrofen også et medmenneskelig ansikt.

Kirken må forsøke å formidle et gudsbilde som er på livets og kjærlighetens side. Det er kjernen i julens budskap. Gud gikk inn i vår hverdag, ble menneske og "tok bolig iblant oss". Gud er med oss selv i "dødsskyggens dal". Jeg tror mange har gjenkjent Gud, slik Jesus har tegnet Gud for oss, når de kommer til åpne kirker for stillhet, bønn og lystenning. Og kanskje overraskes vi noen og hver av oss av hvordan de hellige tekster har ord for vår fortvilelse og våre lengsler. Noen tekster er overlevert gjennom tusener av år, og har stått sin prøve som livstolkning. Det er uredde tekster om opprør og sinne overfor Gud. Det er tekster som lar spørsmålene stå. Og tekster som taler om tilgivelse og ny begynnelse. Det er tekster til å hvile i.

Akkurat i denne nyttårshelgen har jeg tenkt på noen profetord til et folk i opprør: "Jeg vil gi dere fremtid og håp". Å kjenne på autoriteten i et så avgjørende løfte, det er å tro. Det er ikke flukt fra virkeligheten, fra realitetene i skaperverket, men tilflukt til Skaperen.

Er det mulig å finne en slags forsonet fred med at vi alle er båret av en kjærlighet som er større? Det er hva kirkens nye rituale ved begravelser gir uttrykk for med ordene: "Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Vi er samlet her for å ta avskjed med - og navnet nevnes. Sammen skal vi overgi ham/henne i Guds hender."

Det er dette vi vil innby til i våre kirker når dagen er kommet for å nevne navnene på alle våre døde. Ritualets symbolkraft kan gi styrke til etterlatte og ord for vår felles sorg. Vi overgir i Guds hender også den døde i havets og jordens ukjente massegraver. Vi vil gi de døde et verdig farvel der takk og tårer helliges ved Guds ord og bønn. Og der velsignelsen blir det siste ord. Ingen er glemt av Gud."

GUNNAR STÅLSETT

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/flodbolgen/article939687.ece