Hele artikklen:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article963049.ece
Utdrag:
"- I den muslimske loven finnes det forskjellige meninger om alt mulig. Det er vi mennesker som skaper vår egen virkelighet. Vi har en fast kjerne, men det som er rundt, er menneskeskapt. Jeg begynte å få en annen type tro på islam. Mindre bokstavtro. Jeg har fremdeles en veldig sterk gudstro, men disse reglene. . .
- Jeg begynte å se at ikke alt som passet for tusen år siden, var like passende i dag. Jeg kan ikke forstå at kvinnen skal ha mindre verdi når Gud har skapt både mann og kvinne. Det gjelder både sosialt, og i forhold til Gud. Jeg begynte å lese tekstene ut fra et rettferdighetsperspektiv. Som troende menneske kan man rett og slett ikke godta en del av de gamle ideene og tolkningene. Der kommer også det med sjalet inn.
Roald ser ut mot det skarpe lyset over Øresund. Hele sitt forskerliv har hun bodd i Sverige. Først i Lund, de siste årene i Malmö. I Sverige er hun en offentlig person. Kjent fra avisene, kjent fra radio, kjent fra TV. Når offentligheten har villet høre hva en muslimsk kvinne med sjal måtte mene, er det Roald som må svare.
Så gikk det opp for henne at det ikke var forskeren Roald man ville høre, men en kvinne med sjal.
Ikke hørt med sjal.
- Du vet, muslimer blir nedvurdert av storsamfunnet. Det var kanskje til å holde ut så lenge jeg holdt meg innenfor gruppen, eller satt på universitetet og skrev. Men den dagen jeg måtte forholde meg til resten av samfunnet, begynte jeg å merke at mine meninger ikke betydde like mye som andres. Jeg er religionshistoriker og islamolog. Men ofte fikk jeg snakke fordi jeg var muslim, ikke fordi jeg var forsker. Jeg opplevde flere ganger at andre islamologer kunne gjenta det jeg nettopp hadde sagt. De ble lyttet til, jeg ble det ikke.
- Min identitet er å være muslim. Men ikke BARE det. Jeg er kvinne, forelder, og har en sterk identitet som forsker og lektor. Men denne siste identiteten ble ikke bekreftet. Jeg forsket, skrev bøker - men det var som å stikke tunga ut av vinduet.
- Du ble ikke hørt, fordi du satt med dette sjalet på hodet?
- Ja. Noen ganger ble jeg bedt fordi jeg hadde sjal. Men jeg ville bli spurt fordi jeg gjorde en god jobb, fordi jeg hadde kunnskap. Jeg begynte å tenke på det i 2002: Kanskje sjalet ikke var så viktig som jeg hadde trodd før? Kanskje det ikke var så stor synd å ta det av? Kanskje andre ting i islam var viktigere, sier hun.
Glant på, men usynlig.
- Noen kvinner sier det er trygghet i sjalet?
- Jeg har ikke behov for å bli beskyttet på den måten. Kanskje innvandrerjenter føler det slik. Da jeg hadde sjal, var det veldig stengt. Jeg var usynlig.
- Er det ikke det sjalet er ment å gjøre?
- Jo. Men i Europa i dag har sjalet også en motsatt effekt. Det gjør at du blir glant på. Her, nå, er sjalet plutselig blitt en identitet. Jeg vet ikke om jeg er interessert i å slenge min identitet i ansiktet på folk. Sjalet setter også en mental sperre i ditt indre, fordi du vet - eller tror du vet - at folk ser på deg på en spesiell måte. Du drar med deg ideene om at du ansees som å være mindre verd inn i ditt forhold til enkeltmennesket.
- Har du kastet sjalet fordi vi andre ikke fikser at du bærer det, eller fordi det ikke hører hjemme her?
- Det har ingen funksjon her. I den muslimske verden er det sånn at har du ikke sjal, får du mindre respekt. Her er det ikke slik."
Hele artikklen:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article963049.ece
